Krigen som du bærer i brystlommen

Krigen som du bærer i brystlommen,

er en revevalp som har gnagd en grop i deg,

hjertet faller ut gang på gang.

Taust syr jeg gropen igjen, klemmer kantene sammen

med numne, stive fingre –

og håper at sømmene denne gangen holder litt lenger.

Byen sovner, arret våkner – som en svart larve,

og hvis det blir sommerfugler av den – så er det bare dødninghoder.

Byen slipper ut damp fra neseborene, setter opp fjell som horn.

På innsjøens bunn skimtes ansiktene til dine kamerater –

et dystert barndomseventyr som har gått i oppfyllelse.

Selv om du var snill, respekterte eldre, nøyde deg med lite –

finnes det ingen rettferdighet i verden.

Det ripete metallkruset som du aldri skiller deg fra.

Urolig søvn og voldsomt hat for fyrverkeri.

Du kunne ha mistet så mye mer, du er så heldig som er nesten hel.

Du har valgt meg fordi jeg har dyktige, følsomme fingre

som er flinke til å holde små gjenstander – for eksempel en nål.

Den røde snuten titter ut av lommen, slikker seg om munnen,

minnes smaken av min egen fredens fugl.

***

Hver melding om død

Hver melding om død,

en ødelagt skjebne,

et ødelagt hus

er som en revne i kroppen min.

Jeg setter raskt på en lapp av metall.

Snart er det ikke

et eneste ledig sted igjen.

Blikktømmerhogger,

en helvetes android,

en perfekt maskin.

Det sterke skallet er fylt med smerte og raseri.

Det finnes ikke skumlere våpen i verden,

og mer effektiv mekanisme.

Det finnes ikke farligere

motstander.

Stille, mitt hjerte,

stille,

hold opp,

tiden er ikke inne.

Forfattaren og gjendiktaren

Julia Musakovska blei fødd i 1982 i Lviv. Ho er forfattar og omsetjar og har gitt ut fem diktsamlingar. Seinaste bok: Frihetens gud, 2021. Dikta er omsett til engelsk, tysk, polsk, spansk, hebraisk og ei rekkje andre språk. Musakovska bur i Lviv.

Marina Hobbel er forfattar, omsetjar, litteraturvitar, redaktør og kritikar. Ho er opprinneleg frå Kviterussland, men bur i Norge og arbeider med omsetjingar frå ukrainsk, kviterussisk og russisk. Ho er også medredaktør for ein kommande antologi på norsk med tekstar av kviterussiske forfattarar.

"Krigen som du bærer i brystlommen..." er henta frå Frihetens Gud. "Hver melding om død..." blei publisert på Musakovskas Facebook-side 16. mars i år.

MORS TANGO

Jeg ser vinduene hennes, åpne i regnet, vasketøy i vinduene –

hun rir på en vill ponni fordi jeg har bursdag,

en hvit ponni i syvende etasje.

”Og hvor skal vi ha den?” ”På balkongen så klart!”

i ni uker knegger ponnien på balkongen.

I midten av livet mitt: danser moren min,

ja her, som i barndommen, vil min mor

at jeg skal beskrive de forskjellige fasene av lykken min –

hun snakker om supper, hun er i deres fortellinger:

mellom regimentene av tefat og håndklær

beveger hun seg så fort - hun står stille

åpner og lukker dører.

Men hva var lykke? En ponni på balkongen!

Mors fortid, en kappe hun hadde på skulderen.

Jeg tegner en akse gjennom ettermiddagen

å se henne, seksti år, flørte med et fremmed språk –

ung, ikke ung – min mor

galopperer på en ponni i syvende etasje.

Hun blir en fremmed og spiller seg selv, åpner

det som er lukket, lukker det som er åpent.

***

DANS I ODESA

Vi bodde nord for framtiden, dagene åpnet

brev som var signert av barn, et bringebær, et himmelark.

Min bestemor kastet tomater

fra balkongen sin, hun trakk fantasien som et teppe

over hodet mitt. Jeg malte

mors ansikt. Hun forstod

ensomhet, gjemte de døde i jorden som motstandsfolk.

Natten kledde av oss (jeg tok

pulsen på den) min mor danset, hun fylte fortiden

med ferskener, kasseroller. Legen min lo av henne, hans

barnebarn

rørte ved øyelokket mitt – jeg kysset

baksiden av kneet hennes. Byen skalv,

et spøkelsesskip satte seil.

Og klassekameratene mine fant på tjue forskjellige ord for jøde.

Han var en engel, han hadde ikke noe navn,

ja, vi sloss. Min bestefar kjempet mot

tyske tanks fra traktorer. Jeg beholdt en koffert full

av Brodskys dikt. Byen skalv,

et spøkelsesskip satte seil.

Om natten våknet jeg for å hviske: ja, vi levde.

Vi levde, ja, ikke si det var en drøm.

På fabrikken tok faren min,

en håndfull snø, og stappet den i munnen min.

Som vanlig begynte solen å fortelle,

ved å gjøre kroppene deres hvitere: mor, far danset, beveget seg

mens mørket snakket bak ryggene deres.

Det var april. Solen vasket balkongene, april.

Jeg gjenforteller historien som lyset skjærer ut

i hånden min. Lille bok, dra til byen uten meg.

Forfattaren og gjendiktaren

Ilya Kaminsky blei fødd i Odesa i 1977. I 1993 fekk familien innvilga politisk asyl i USA. Han skriv på engelsk. Kaminsky blir ein av poetane på Oslo internasjonale poesifestival 2022.

Eivind Aalen Øi arbeider for tida med ei gjendikting av Kaminsky si debutbok Dancing in Odessa, Tupelo Press 2004, som dikta "Mors tango" og "Dans i Odesa" er hentet fra. Gjendiktinga kjem ut på Forlaget K til hausten.

"Dans i Odesa" har tidligare vore trykt i Klassekampen.

Er poesi mulig etter

Jasnuvata

Horlivka

Savur-Mohyla

Novoazovsk

etter

Krasnyj Lutsj

Donetsk

Luhansk

etter at folk ble delt inn i

dem som ferierer og dem som faller

dem som sulter og dem som fester

nå som poesien for lengst har blitt

bare «autistisk mumling»

som én poet sa

Med lepper som rører på seg i mørket

prøver jeg i halvsøvne å si

Er poesi mulig

nå som historien har våknet

nå som dens skritt

ryster hvert hjerte

Det er umulig å snakke om noe annet,

men det er også umulig å snakke

Jeg skriver dette

og ikke langt unna

avskaffes alle muligheter

August 2014

Forfattaren og gjendiktaren

Anastasia Afanasieva blei fødd i Kharkiv i 1982. Ho har gitt ut seks diktsamlingar og motteke ei rekkje prisar.

Hege Susanne Bergan er forfattar og omsetjar. Seinaste bok: Levepistolen, Tiden 2018. Seinaste omsetjing: Utrolige hendelser i kvinnecelle nr. 3 av Kira Jarmysj.

Von Водник in der Wikipedia auf Russisch, CC BY-SA 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=38349437

Å brenne svarte bildekk på det svarte torget.

Å suge i seg den svarte røyken – til du gisper eller kveles.

Men å leve under åket – aldri i livet,

ikke for penger, ikke for goder,

ikke for løfter om et godt liv og lett arbeid,

ikke for en kontorstol, ikke for en del i den urettferdige saken.

Nå ser vi dette, men hvor så vi tidligere?

Nei, før så vi ikke noen steder, trodde alle at det ville ordne seg,

selv katten lar seg lede av et vennlig ord,

stryker seg mot tyrannens ben, bøyer ryggen

og maler for seg selv: Gud bevare Ukraina!

Og det gjør han så gjerne, det er ingenting som er vanskelig for Gud,

Så synd bare, at Gud bare er én, og at vi ikke er ham til noen hjelp.

Forfattaren og gjendiktaren

Borys Khersonskyj blei fødd i Tjernivtsi i 1950. Han er ein av Ukrainas mest kjente russiskspråklege forfattarar. Under Sovjettida var han ein av pionerane bak illegal spreiing av litteratur, den såkalla Samizdat-rørsla. Khernovskyj bur i Odessa.

Eivind Riise Hauge er forfattar. Seinaste bok: Korrektur av et sorgens kapittel, Vigmostad & Bjørke, 2021.

Gjendiktninga er basert på ei gjendikting til svensk av Mikael Nydahl.

Julia Weber

bønn

når verden snur ryggen til

og det er gap og vegger mellom oss

snakk med meg

snakk med meg

selv om ord alltid taper

og når det lukter krig omkring oss

og første slag allerede raser

snakk med meg

snakk med meg

selv ord kan være en omfavnelse

jeg vet bare én ting kan bare dette

og ber deg engstelig stille og klossete:

snakk med meg

snakk med meg

og la kroppen din tre ut av ordene

*

MAKE LOVE

denne krigen er ikke krig – det er en mulighet til å ikke drepe noen

denne kjærligheten er ikke kjærlighet inntil døden – den varer så lenge den varer

å ta vare på hverandre – det er alt denne anledninga byr oss

og å se på verden gjennom et stødig riflesikte

og å se inn i oss sjøl gjennom alle mikroskoper i verden

og å se på deg hver time hvert minutt til enhver tid

for å beskytte hverandre – og gjennom å bevare roen og fortsette

brenne til grunne og stige til værs som røyk

denne krigen er ikke krig – men en brennende og sikker lidenskap

denne kjærligheten vil vare for alltid – slik øyeblikk forsvinner for alltid

vi treffer bunnen og blir stående i en ny himmel

det er ei snor mellom oss

den snora er ei lunte

Forfattaren og gjendiktaren

Jurij Izdryk blei født i Kalush i provinsen Ivano-Frankivsk i 1962. Han blir rekna som ein av Ukrainas mest framståande postmoderne poetar og prosaistar. Han er redaktør for tidsskriftet Chetver og har gitt ut ei rekkje romanar og diktsamlingar.

Erlend Wichne er forfattar og omsetjar. Seinaste bok: Sankthans, Flamme forlag 2019.

"bønn" er gjendikta etter ei gjendikting til svensk av Dimitri Plax i 10TAL nr 17/18 2014.

"Make Love" er gjendikta etter ei gjendiktning til engelsk av Boris Dralyuk i Words for War: New Poems from Ukraine, Academic Studies Press 2017.

Ija Kiva

HAR VI IKKE VARM KRIG I SPRINGEN?

Har vi ikke varm krig i springen?

Har vi ikke kald krig i springen?

Er vi virkelig tom for krig?

De lovet jo at den skulle komme tilbake i ettermiddag

Vi leste jo oppslaget med egne øyne:

«Krigen vil være tilbake klokken fjorten null null».

Og nå har det allerede gått

tre timer siden krigen ble borte,

seks timer siden krigen ble borte.

Og hva om krigen ikke kommer tilbake før i kveld?

Uten krig blir det ingen klesvasking,

ingen matlaging,

ikke engang en enkel kopp te å nippe til.

Og nå er det allerede

åtte dager siden krigen ble borte.

Det lukter dårlig av oss.

Ektefellene våre vil ikke dele seng med oss.

Barna våre har glemt hvordan det er å smile,

de bare krangler.

Hvordan kunne vi innbille oss

at krigen aldri skulle ta slutt?

Skal vi virkelig bli nødt til å gå rundt til naboene

på den andre siden av den grønne parken vår

og be om litt krig?

Skal vi virkelig være redde for at den skvulper over

og går til spille på veien hjem?

Skal vi virkelig prøve å forestille oss livet uten krig,

og bare se på dette fraværet av krig

som et midlertidig problem?

På våre kanter av verden

anses det som unaturlig

hvis ikke krigen strømmer av sted i rørene.

I hvert eneste hjem.

I hvert eneste svelg.

Forfattaren og gjendiktarane

Ija Kiva blei fødd i 1984 i Donetsk og skriv både på ukrainsk og russisk. Ho har gitt ut to diktsamlingar. I 2014 måtte ho flykte frå staden der ho vaks opp, etter krigsutbruddet i Donbass. Sidan då har ho budd i Kyiv, som ho no også har blitt nøydd til å forlate. Via ei rekkje togreiser har ho klart å ta seg til Lviv.

Tove Jensen Holmås er omsetjar og arkivar ved Teaterarkivet, Universitetet i Bergen.

Stig Holmås er forfattar. Seinaste bok: Dagene er blitt fortere nå, Gyldendal 2021.

Gjendiktinga blei framført på Opplesninger for Ukraina på Cafe Opera i Bergen 9. mars.

Pax forlag

Alt vil forandre seg. Selv denne evige varmen

vil forandre seg. Tåkas stabile ubevegelighet vil skifte.

Gressets våte ortografi vil miste sin iboende

rene linje sammen med stilkens uttrykksfulle kalligrafi.

Tingenes målestokk, som du godtar så lett, vil forandre seg,

stemmen, som vokste seg tjukk i mørket, vil bli hes,

oktober, som du kjenner på det ødelagte lyset

og det overmettede rommet, vil også forandre seg.

Det vil skje på denne måten: en fugls letthet og raseri

mennesker som forhindrer ettermiddagskulda ved å synge,

vil begynne å huske vinteren som et glemt språk,

de vil lese det, gjenlese det, gjenkjenne det.

Og alt vil forandre seg for deg også, du

vil ikke slippe unna denne advarselen, frykten

til svarttrosten om morgenen, som kretser inn de skarpe,

varme trærne og slår vingene mot det blinde glimtet.

Land som fryser til kjernen.

Solrike dager for de modige og de uheldige.

Pusten din vil forandre seg til slutt, når du resiterer

en memorert liste over unnskyldninger, dogmer og feil.

Tørrheten vil forandre seg, og fuktigheten fra lavlandet

vil forandre seg, åkerens vinterkulde vil forandre seg,

det gjenstridige oktobergresset og kvinners stemmeleier

vil forandre seg. Som om høsten, som om høsten.

Forfattaren og gjendiktaren

Serhij Zjadan blei fødd i 1974 i Starobilsk og bur i Kharkiv, der han framleis oppheld seg og jobbar som frivilleg. Han er forfattar og omsetjar, er omsett til 13 språk og har motteke fleire nasjonale og internasjonale prisar for bøkene sine. På norsk finst Anarchy in the UKR, Pax forlag 2014, og Mesopotamia, Pax forlag 2018.

Katrine Heiberg er forfattar og litteraturkritikar. Seinaste bok: Det gule bladet, den svarte pupillen, Kolon 2018.

Gjendiktinga er basert på ei gjendikting frå ukrainsk til engelsk av Amelia Glaser og Yuliya Ilchuk.

Foto: Alex Zakletsky - Kateryna Babkina, CC BY-SA 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=22790057

Hugs alltid

Når du ligg for døden, hugs

at det gode alltid vinn,

sjølv om det ikkje verkar opplagt frå byrjinga,

at det ein eller annan stad finst sølvtre og rolege elver

og at berre det du gjev bort, vil vera ditt for alltid,

sjølv om det er lyset ditt:

at kjærleiken ikkje gjer vondt eller skremmer

sjølv om du i kjærleik vert gripen av ei uoverstigeleg redsle og smerte.

Tenk under ingen omstende over

at etter deg skal andre leva og dø 

som ikkje kjende til at du fanst.

Så når – venta eller ikkje – tida er komen

i ein by kor alt er sett i brann

i eit land som krev altfor mykje av deg

nemn alle du elskar for deg sjølv

dei som i kjærleik skal vandra i spora dine

og lukk ikkje auga.

Hugs alltid: tynne strålar som strøymer gjennom all tid,

skjøre klangar i lufta, lyseblå røyster,

glitrande gull i andres auge.

Så når du ligg for døden, syng stille for deg sjølv:

liv blir til liv som havet i regn

og derfor sluttar det aldri.

 ... gløym ikkje å nemne dei som ikkje tydde noko for deg

som ikkje elska deg eller tok vare på deg

som ikkje hjalp deg då du var stranda

og be for dei som eldfullt vart kalla fienden

og sjølvsagt for dei vonde og dei svake

og for dei som ikkje er som dei burde vere

og dei som ikkje er som deg.

Gløym for einkvar pris ikkje dei som er ute i felten, på havet, i parken, på kino,

dei som fell, som hoppar, som set seg på huk, som lyg, som har første dag i barnehagen,

som brenn i helvete, som har bakt en pai, som har kjøpt ein kjole, som knuste eit vindauge,

som heldt lovnadane sine, som ikkje veit kvar dei skal gå eller kvar dei skal leite.

Kall dei ved namn, så du ikkje gløymer nokon av namna.

Ho som er einsam og han som reparerer taket vårt.

Dei som parkerer feil kvar dag, som alltid søv på høgre side,

dei som høgg is av trappene, dei som forakta redsla og fall i strid.

Over deg brenn eit lys, det er stilt i rommet og utanfor.

Du er gjennomskinleg og vektlaus og tilhøyrer ikkje nokon,

er mindre enn eit insekt og lettare enn dogg.

Byrja å renna, elv; slå ut i blom, frø; søk etter det som er over,

gløym ikkje, lat ikkje vere å nemne dei, fortell om dei og ønsk dei alle det same.

Forfattaren og gjendiktarane

Kateryna Babkina blei fødd i 1985 og har gitt ut ei rekkje diktsamlingar, romanar, novellesamlingar og barnebøker. Etter den russiske invasjonen bestemte ho seg for å flykte frå heimen i Kyiv og kom etter fleire døgn fram til Polen saman med mora si og sonen på eitt år. Diktet "Hugs alltid" er tileigna dei fleire hundre menneska som døydde under Euromajdan i 2014.

Hilde Kvalvaag er forfattar. Seinaste bok: Djuphavsslettene, Vigmostad & Bjørke 2021.

Sivert N. Nesbø er forfattar og akademileiar ved Skrivekunstakademiet i Bergen. Seinaste bok: Varme og vatn, Tiden 2021.

Gjendiktninga blei framført på Opplesninger for Ukraina på Cafe Opera i Bergen 9. mars.

nesten alle drømmene fra den sommeren er opplyste –

sikkert fordi det ikke fantes ett eneste rom som var mørkt nok

en sommer for uredde barn og udugelige foreldre

hvem var det da som kokte syltetøy og laget krem?

hvem hadde plukket bærene i skogen? hvem smurte inn leppene og tennene våre med blåbær?

hvem bleket luggene våre mens vi sov søtt

ubekymret av flekker med reflektert sollys og myggen som surret?

og – ikke besk smak i munnen av kartene

ikke vondt i magen av uskylte grønnsaker

tørket av på skjorta og spist opp på veien hjem

alle disse kyssede skrubbsårene som fort ble glemt

alle disse kattungene vi reddet fra å drukne

og hvis videre skjebne befinner seg utenfor rammen for den sommeren

en sommer for de levende, en sommer uten tunge erfaringer av tap

en sommer som ikke etterlot ett eneste negativ som minne

*

jeg drømmer om tilfluktsrommet i hukommelsens utkant

en siste rest av timene i sivilforsvar på skolen

– det blir aldri mer krig, sa lærerinnen,

men unger, dere må alle sammen huske:

i tilfelle atomeksplosjon,

bruk av masseødeleggelsesvåpen

eller noe annet tilsvarende,

bør man komme seg i tilfluktsrommet og unngå panikk,

bare ta med det nødvendige og ikke noe mer:

ting som holder på varmen i fall krigen varer til vinteren –

i tilfluktsrom, vet dere unger,

setter man ikke på noen varme

– men blir det ikke varmt nok der inne uansett –

kom en kjapp replikk fra en av de bakre benkene

– du, Khrynovets, slipper kanskje ikke inn i det hele tatt,

det er ikke plass nok til alle,

lagrene med vann og mat er begrensede…

jeg vet allerede:

i et slikt harmageddon er det umulig å unngå panikk

hvor mange kommer til å bli trampet i hjel

i døra inn til det siste tilfluktsrommet?

jeg kan ikke se deg gjøre utvalget, Herre –

hver ti tusende?

hver millionte?

og feilmarginen?

Forfattaren og gjendiktaren

Halyna Kruk blei fødd i Lviv i 1974. Ho har gitt ut ei rekkje diktsamlingar og er også ein kjent barnebokforfattar. Ho er professor i litteratur ved Ivan-Franko-universitet i Lviv, der ho også oppheld seg no.

Sindre Andersen er forfattar og omsetjar frå rumensk og engelsk. Seinaste bok: Blod i hodet, Flamme forlag 2019. Seinaste omsetjing: Sommeren mamma hadde grønne øyne, Camino forlag 2020.

Gjendiktinga er basert på ei gjendikting til svensk av Susanna Witt i 10-tal 17/18 2014.

CASUS BELLI

den største mannen av alle er ikke så diger

hvert århundre begynner med krig

jeg er fullkomment enig

jeg går bort fra vinduet, det kommer en tåkesky, regnfullt

de er bare barn, vær så snill, blås i skrikene deres

hver dag det samme bråket om styringsplassen

på sporet ligger granriset igjen og rim siden i går

passasjerene tause, for alt er uvisst og nifst

bare konduktørene fyrer opp eller kødder

det ynkeligste krypet er klar til å ta steget over grensen

bedre å miste livet enn æren

vognen rister og der trykker noen i seg en halvflaske

for å slippe å dele med folkene rundt

hver eneste dag den samme kampen åpne eller sove

sjalusien gir skygge mot lyset, men dårlig beskyttelse mot granater

vi som bare ville elske og jobbe, men må

overleve til i morgen i grupper på hundre mann.

20. mars 2014

***

ikke forråd meg nå

dette sekundet

tåke og vev svever høyt

en kort salve, slitsom dag, et digert fartøy

ligger ved stranden, kaster skygge

ikke forråd meg

korte sider

fingre klemmer strupen

tentakler

ord

dirrer der inne

men for de andre stolte

selv om ingen har tenkt å krige

ikke forråd meg

det er ikke tiden for det

mine kjære har dratt ut på kroene

tåken ligger, brenninger bruser, alléene stille

og halsen bar mot tentakelfingrene

ikke forråd meg

hold ut

beina slås vekk

det trykker

en kort salve, en slitsom dag, fastkjørt i kampen

og der ute strender, horisonter

som om et helvete er skapt i et lite paradis

5. mars 2014

Forfattaren og gjendiktaren

Miriam Dragina blei fødd i Kyiv i 1984. Ho er forfattar og journalist.

Thomas Lundbo er forfattar og omsetjar. Seinaste bok: Lyden av et liv, Cappelen Damm 2019. Seinaste omsetjing: Topeka-skolen av Ben Lerner, Cappelen Damm 2021.

Du er framtida

vi har levd en hel epoke –

fra peppa gris til naruto.

jeg teller hvert tids punktum

i lommerusket på pysjen.

vi vet at det er skiftende tider –

når vi kan bestille pizza,

og når jeg må

bomme penger til barnematen din.

jeg husker før da du ble

redd bare det lukta løk,

mens nå legger du løken

under mikroskopet.

du snakker ikke.

og i neste øyeblikk sier du:

«alle presidenter er gærne»

og det er nok vi også, littegrann,

bare på en annen måte,

forvirra og urolige. og pappa er

så kjekk i t-skjorta mi, med svarte øredobber

og skjeggstubber, han bærer oss forbi sperringene

i sine store sterke never. og hjemmet vårt

er et land, helt for seg selv,

en anarkistisk kommune

hvor kattene står på likepote med oss,

og sover på bordet:

Eva, Josef og Moses.

du skriver «A», du sier «ja»,

«det åpner seg en avgrunn», du sier

«alt må forandres».

vi feirer dine syv år.

vi ligger på sofaen og omfavner hverandre

så rommet omkring oss blir svidd.

du er framtida.

kjærligheten bare vokser i oss, våre sinn

er ustabile, som vulkaner, inni dem ulmer

en lava av glødende ord, ansiktene våre er fuktige.

og verden,

så fri og småbrisen,

tar seg en røyk på trappa vår,

serverer oss mus og mark.

den deler alt, sånn som du, på to og på tre –

det blir en mengde.

kampen vår er nær,

ømheten er som kaos –

den bare øker. vi danser og vrikker på stumpen –

det er fest midt i katastrofen,

i isolasjon, i mørket

tenner vi lykter og lys.

du er framtida.

du er en hardfør blomst, mens jeg og pappa

er to dype hull nær deg

i nattens hage.

Forfattaren og gjendiktaren

Galina Rymbu er ein russisk poet. Dei siste åra har ho budd i Lviv saman med sin ukrainske ektemann og ein son. Dei oppheld seg framleis i Lviv. På norsk finst frå før Skjeden min, gjendikta frå russisk av Karin Røsstad (Lik forlag 2021).

Karin Røsstad er omsetjar.

TILFLUKTSROM

Det er dumt å sitte her uten å holde på med noe, la oss

rydde eller kaste skrotet ut av kjelleren,

endelig gi bort lecablokkene, de forsteinede

fugene, malingen som har skilt seg, eller

vi kan leke, ikke bare sitte her. –

Hva med «Krokodillen»? – Er det en mimelek? – Noe sånt,

du finner på et ord, jeg viser det, og de andre

gjetter, vi må bare gjøre noe! –

På skolen ville jeg starte

en bridgeklubb,

rektoren sa at ideen var god,

men kunne misforstås. –

Hva med assosiasjoner? – Ja, det er enklere,

bare å si det første som faller deg inn

når du hører ordet:

tomat – rød, rød – ild,

ild – ved, og så videre. –

Jeg vet ikke, alle ordene forsvant ut av hodet,

jeg må banke støvet

ut av soveposen. – Kom igjen,

slutt å somle, vi kan ikke bare sitte her uten mål og mening. –

Greit, så la oss leke. Hvem begynner? – Jeg.

Oppvaskmaskin! – Hva? – Det er ordet: oppvaskmaskin. –

Aha! –

Oppvaskmaskin? Jeg vet ikke. – Du,

ikke tenk for mye, bare si det første

som dukker opp i hodet, det er poenget. –

Greit, la oss starte forfra igjen.

Ikke prøv for hardt. –

Oppvaskmaskin?

Tabletter! – Tabletter? – Ja, sånne

oppvaskmaskintabletter! – Hm, kateter! –

Kateter? – Ordene ligner litt. – Sykehus! –

Sykkel! – Sykkel? Hva har sykkel med det å gjøre? – Der jeg vokste opp

var det et sykehus, jeg syklet der. Ikke stopp! –

Sykkel ... Asfalt! – Asfalt? – Jeg falt over rattet

med nesen rett i asfalten ... – Ha-ha! Hull! –

Hull? Ha-ha, det finnes ikke hull lenger. Vei! –

Vei? Reparasjon! – Reparasjon? Demontering! –

Maidan! – Eksplosjon! – Krig! – Død! –

Skrik! – Rakettkaster! – Front! – Natt! – Skrekk! –

Blod! – Motstand! – Styrke! – Ukraina! –

Ikke være redd! – Ukraina! – Ikke være redd! –

Ukraina! – Ikke være redd! –

Forfattaren og gjendiktaren

Jurij Zavadskyj blei fødd i Ternopil i 1981, der han også bur no. Han er poet, forleggar, musikar, litteraturvitar, omsetjar og samfunnsaktivist og skriv på ukrainsk og polsk. Han har gitt ut 10 diktsamlingar på ukrainsk og ei rekkje omsetjingar.

Diktet blei publisert på forfattarens Facebook-side 1. mars i år. Det er omsett til polsk og under omsetjing til engelsk og fransk.

Marina Hobbel er forfattar, omsetjar, litteraturvitar, redaktør og kritikar. Ho er opprinneleg frå Kviterussland, men bur i Noreg og omset frå ukrainsk, kviterussisk og russisk. Ho er også medredaktør for ein kommande antologi på norsk med tekstar av kviterussiske forfattarar.

ut fra tårer etset av røyk og gass

løsgjør en kjerne aske seg

en liten haug med sennepsfrø

uten den er det vanskelig å tro på verden til høyre og venstre

på jentelatter i kafeen:

hils til kiev

han ville dødd om han så dette

jeg bare dør

gravert med laser

i min egen pupill

bind et sjal rundt ansiktet mitt

***

vi svelget luften som jord

så svart var den

naboene plantet en kjøkkenhage

og i det svarte

var det som i et kjøttfullt kirsebær

søtt og bittert

og i det søte og bitre

salt og hvitt

i lungene samlet vi for år framover

ikke hegg

en annen plante

for noen mistet kirsebærgreinene sin kraft

for andre kulene

steinene har krøpet ut av sine groper

og blitt til øyne

alt annet er blitt hukommelse

ild syre

Frå diktsyklusen Maidan 2014
 

Forfattaren og gjendiktaren

Marianna Kyjanovska blei fødd i Zhovkva i nærleiken av Lviv i 1973. Ho er forfattar, omsetjar frå polsk og belarussisk, og blir rekna som ein av dei mest toneangivande forfattarne i Ukraina. Ho bur i Lviv.

Tone Hødnebø er forfattar og omsetjar. Seinaste bok: Å snu verden inn mot verden, Kolon 2019. Seineste gjendikting: Rød selvbiografi av Anne Carson, Kolon 2021.

Gjendiktinga er basert på ei gjendikting til svensk av Susanna Witt, trykt i 10-tal 17/18 2014.